Latteren sitter løst rundt bordet i møterommet i ammoniakkfabrikken når tre generasjoner fra Næss-familien blir påspandert kake av fabrikksjef i Yara Porsgrunn, Jon Sletten og produksjonssjef i ammoniakkfabrikken, Oddvar Gjerde.
Lønn i papirpose
– Du jobbet her da folk fikk lønningen i papirpose, du? spør Oddvar Gjerde.
– Ja, jeg har lagt mye penger i de konvoluttene, svarer bestefar Jan Ragnar Næss. – Og det hendte at ektefellene stod på utsiden og venta når det var lønningsdag. Det her skal ikke skrives ned, men du vet at det var en del pokerspill på brakkene på ettermiddagsskiftene, og da kunne det være greit at noen sørget for at lønninga ble med hjem.
Lønningsposene ble delt ut fra noen brakker rett innenfor hovedporten. Der stod folk i køer etter arbeidsnummer. Funksjonærene fikk lønningsposene inne eller ute på arbeidsstedene.
– Utregningen av lønna stod skrevet på posen, og vi som stod for utbetalingene, måtte passe på å legge riktig side ned så ingen skulle se hva kollegaen fikk utbetalt, forteller Jan Ragnar.
– Hvor mye kontanter kunne det være snakk om på en lønningsdag, spør Jon Sletten?
– Det var mye, men jeg har fremdeles taushetsplikt, så det kan jeg ikke si. Det var store summer, og en høst etter et lønnsoppgjør var det ekstra store utbetalinger. Da hadde vi vakter stående utenfor kontoret der vi satt og la penger i konvoluttene, minnes Jan Ragnar.
– Det var spesielt da vi ble med over i Yara, for da mistet vi Interessekontoret. Da måtte vi begynne å betale regningene våre selv, forteller Terje Næss, far til Kristine.
Interessekontoret betalte strømregninger og andre faste utgifter for de ansatte som ønsket det, og trakk penger fra lønna hver måned. Kraftselskapet, kommunen, NRK og andre sendte lister over hvem som skulle betale gjennom Interessekontoret.
Fire familiekarrierer
Oldefar Erling Christian Næss (født 1918) begynte på Hydro i 1954 eller -55. Han gikk rundskift og bodde i Langesund. For å komme på jobb kjøpte han en motorsykkel, som han kjørte til og fra Stathelle. Der tok han ferje over til Brevik og buss videre til Herøya.
Erling Christian var prosessoperatør før det begrepet ble brukt. – De jobba manuelt den gangen, forklarer sønnesønnen Terje. – Alt ble styrt med kjettinger, og bestefar slutta i -82 da det kom skjermer inn i fabrikken. Det var ikke noe for han.
Bestefar Jan Ragnar Næss (72) begynte i Kjøresentralen i 1964. Så jobbet han som avløser på lønningskontoret og ble spurt om han ville jobbe der fast. – Etter noen år begynte jeg på Interessekontoret, der jeg var fram til jeg ble pensjonist. Det vil si, jeg jobbet en måned i Statoil, så jeg er Statoil-pensjonist.
Far Terje Næss (51) begynte på Herøya i -85 som industrimekanikerlærling i KS-fabrikken. – I -90 var jeg med over i «Prosjekt nye muligheter», men da ble jeg leid rett inn i syrefabrikken som mekaniker. Etter noen måneder ville Hydro ha meg inn i oppstart-teamet for Salpetersyrefabrikk 3. Jeg skulle bare være der i ett år, men ble i fabrikken som prosessoperatør og skiftleder fram til 2015. Etter det har jeg vært med i prosjekter.
Kristine (22) startet sin karrière som TAF-lærling hos Norcem. Etter fire år der søkte hun jobb som operatør i ammoniakkfabrikken.
Trygghet og trivsel er viktig
– Hva kommer det av at virksomhetene i Herøya Industripark ble «familiebedrifter»?
– Sånn har det bestandig vært. Da jeg søkte fast jobb etter læretiden, måtte jeg skrive på søknadskjemaet hva slags familierelasjoner jeg hadde her, minnes Terje. – Det var nesten et «krav» at det var noen familiemedlemmer som jobbet her.
– Da jeg var i 18 år-årsalderen var jeg med fatter på arbeidsbussen opp til Herøya. Der hadde jeg en kort prat med Tangen på personalkontoret, forteller Jan Ragnar. – Han sa at «til tirsdag skal du møte til legekontroll, og så kommer du til meg etterpå». Da jeg kom på kontoret hans etter helsesjekken, visste han allerede at den hadde gått greit, så jeg fikk beskjed om å gå ned til Kjøresentralen i Bygg 70. Dermed hadde jeg jobb.
Vanvittig vennskap
– Det er mange familier med fedre, mødre, svogere og søsken som jobber her. Jeg tror det har mye å gjøre med trygghet, sier Jan Ragnar.
– Selv om vi nesten aldri så familien en eneste julaften, så hadde vi det veldig godt i Hydro. Det var ikke alle som hadde det så bra som familien til en hydroarbeider på 50 og 60-tallet. Fikk du fast jobb, så var du ivaretatt.
Og så er det et vanvittig vennskap kollegene i mellom. Det er alle tre helt enige om.
– Vi er til tider mer sammen med kolleger enn vi er hjemme. Vi er på jobb natt og dag, på julaften, bursdager og alle mulige andre dager. Det skaper et helt spesielt vennskap, forteller Terje.
Passe på familiens omdømme
Siste generasjon Næss er den eneste som har startet karrieren utenfor Herøya Industripark.
– Da jeg søkte læreplass skulle ikke Yara ha TAF-lærlinger, så da måtte jeg søke andre steder. Men nå er jeg her, sier hun med et smil.
– Og jeg ble spurt etter familieforhold ganske tidlig i søkeprosessen. Pappa sier at han får høre det om jeg gjør noe galt, så her er det bare å passe på familiens tradisjon og omdømme.
18. september 2018
